OM FFFS
	VEDTEKTER
	AKTUELT
	PRESSE/MEDIA
	DRÅPEN
	KONTIGENTSATSER
	MEDLEMSFORDELER
	INNMELDING
	AVTALEGIRO
	T-SKJORTER
	DISKUSJONSFORUM
	SI DIN MENING
	LES ANDRES MENING
	KONTAKT OSS
	AVTALER
Nyheter
Dykkersaken
Fortsatt uverdige arbeidsforhold for dykkere Dykkernes kamp mot staten: En kamp som kan vinnes Vennegjeng vitner i retten Han var der! Løper fra eget ansvar Myndighetene lytter ikke Mr. NOPEF likte seg dårlig Vil vise bredde i overgrep Dykkersaken på Aljazeera Mannen på trappa Dramatiske forklaringer Oljedirektoratet / Petroleumstilsynet: Mangler kontroll på dødsulykker Regjeringsadvokaten: Tar ikke ansvar for dykkerne 1 + 1 + 1 + 1 = 2 Havet gir og havet tar - Vi ofret hus og hjem for saken 40 år skuslet bort Staten visste alt Dumskap og dramatiske konsekvenser Lovbrud på lovbrudd Staten brøt torturparagrafen En dykkerskjebne Den smålige stat Gjør det rette Visste mye – gjorde ingenting Kan ikke regne Les mer på dykkersaken.no - hvor du også kan høre lydopptak fra retten.

Copyright © FFFS
Design © Euro Media

Myndighetene lytter ikke

Det har vært inne 12 leger, overleger eller professorer i medisin i rettssaken dykkerne har anlagt mot den norske stat. Deres konklusjoner samstemte; dykkingen skader og norske myndigheter har ikke fulgt råd leger og andre har kommet med.

Av Knut Ørjasæter

Dr. med. Kari Todnem. Er den som har vært klarest i sine anbefalinger til norske myndigheter.

- Hvert dykk tar kapasitet fra organene til den som dykker, sier hun. – Det tas kapasitet fra lunger, og nevrologisk kapasitet, her også fra hjernen. Allerede for over 15 år siden sa jeg fra til norske myndigheter at det ikke var forsvarlig å ta mer organkapasitet fra et menneske enn det 13 år med dykking medfører. Det er klar sammenheng med alder, mengden med dykking og reduksjon av organkapasitet. Lite har imidlertid skjedd. Oljedirektoratet godtok ikke konklusjoner om at dykkerne ble skadet.

Lungekapasitet borte for alltid
Lungene får aldri tilbake mistet kapasitet. Nervene kan over lang tid reparere skader i hvert fall en del av dem. I 1990 laget Oljedirektoratet nye retningslinjer for dykking. Der ble ikke noe av det forskerne hadde anbefalt tatt inn. Oljedirektoratet økte tvert om tiden dykkerne kunne være i metning og lengden på klokkeløp.

Todnem gjorde sine undersøkelser og i forbindelse med sin doktorgrad på slutten av 1980-tallet. I kjølvannet av hennes undersøkelser ble det såkalte Kromberg-utvalget nedsatt og en rekke anbefalinger sendt norske myndigheter. Dypdykking er i følge Todnem for farlig til å gjennomføre. Alt under 180 m regner hun som dypdykking og hun hadde sett at grensen ble satt ved 150 meter.

- Da vi startet våre undersøkelser så vi ikke for oss at dykkerne skulle bli så skadet som det vi fant, fortsetter Todnem. – En av de verste formene for dykking var den såkalte bounce dykkingen. Ved denne dykkingen prøver en å omgå de fysiske lovene om at gassen blir oppløst i kroppsvevet ved å utføre en meget rask kompresjon og et relativt kort opphold på dypet det skal arbeides.

Legene bak den store undersøkelsen Haukeland Universitetssykehus forklarte seg inngående om de undersøkelser de hadde gjort på dykkerne innen respektive spesialområder. De var spesialister i nevrologi, arbeidsmedisin, i lunger mv. og forklarte seg både om sine funn, hvordan undersøkelsene ble gjennomført og metoder brukt. Haukeland undersøkelsene viser ikke overraskende at dykkerne har forringet livskvalitet, overhyppighet av lungesykdommen KOLS, problemer med korttidshukommelse, og overhyppighet av ben nekrose. Over 65 prosent av de som er undersøkt scorer over verdiene for posttraumatisk stressyndrom.

Flere av legene mener at Oljedirektoratet har prioriterte oljeforvaltningen fremfor å gjøre dykkingen trygg og forsvarlig. Det finnes også leger i direktoratet. De har hatt en tilbaketrukket funksjon. Det var ikke de med medisinsk kompetansen som bestemte i direktoratet, men direktoratets dykkeravdeling og ingeniører ble det sagt.

- Skal en bare se på sikkerhet, er 180 m for dyp til å kalles forsvarlig, sa en av legene. – Det er samfunnsinteresser som styrer hvor grensen settes.

Undersøkt nær 5000
En av verdens desidert mest erfarne dykkeleger, dr. John D. King, vitnet 14. april. Han kunne vise til en imponerende erfaring. Han begynte med dykkermedisin allerede på 1970-tallet Han har også arbeidet internasjonalt og sittet i en rekke komiteer og utvalg. I alt har han hatt vel 4800 dykkere eller personer som har arbeidet under trykk som pasienter. Han har anslagsvis utført mellom 26.000 og 27.000 undersøkelser på disse pasientene.

Dr King viste til at det allerede fra seks meter er det mulig å få trykkfallssyke. Trykkskader kan en få på dykk til to meter. Kroppen har hulrom som er fylt med gass. Denne gassen blir komprimert under trykk og vil utvide seg ved dekompresjon.

- Ved rask dekompresjonen kan skader oppstå uten at det regnes som dypt i det hele tatt, sa dr. King.

Dr. King sa videre at de som satt med beslutningsmyndighet ikke kunne se konsekvensene av det de påla der de satt i sine elfenbenstårn høyt over bakken. Spesielt ikke dypt under vann. Han var sterkt kritisk til den manglende forståelsen for sikkerhet og forsvarlighet en fant i dykkerbransjen. Samtidig var myndigheter og andre sterkt avhengig av dykkerne for å få verdiene opp fra havets bunn. Kostnadene og måten en måtte organisere virksomheten på for å bedre sikkerheten var det imidlertid lite forståelse for. Det viktigste er at pengene strømmer inn i selskapenes og statens pengekasser.

Det er ikke nødvendig å gå lengre enn til Norsk Undervanns Intervensjon (NUI) for å se et eksempel hva dr. King sikter til. NUI har hatt en rolle som legitimeringsinstans for norske myndigheter. Har forsøksdykk i NUI regi blitt erklært som vellykkede, har det i neste omgang medført at prosedyrer og dykkertabeller er tatt i bruk i operasjonell dykking. Klarering fra NUI har også medført at installasjoner og rørledningsprosjekter har fått godkjennelse til å bli bygget av Stortinget. NUI har en særdeles lang historie med å erklære dykk for vellykkede til tross for at dykkere som har deltatt i forsøkene er blitt skadet.

Menneskeverd mangler
Det var likevel oppsiktsvekkende da fagsjef Kåre Segadal ved NUI skulle forklare retten hva han mente kunne karakteriseres som et vellykket forsøksdykk. Så lenge dykket var teknisk vellykket, mente han dykket var vellykket. Han synes kun å være opptatt av det tekniske – ikke om menneskene/dykkerne kom opp til overflaten med helsen i behold. Han fremsto på denne måten ikke det spor bedre enn det Dr Iversen og de to tidligere marine befal kunne fortelle retten om i fra forsøksdykk i Tyskland tidlig på 1970-tallet. I ettertid har det vist seg at det bare var flaks som gjorde at de to befalingsmennene overlevde forsøket de var med på. Den som ledet forsøkene var ingen ringere enn nazi-legen Siegfried Ruff som under den andre verdenskrig utførte kompresjons- og dekompresjonsforsøk på internerte fra Dachau leirne der mange døde.

Dessuten mente Segadal at skadeomfanget ved forsøksdykk var betydelig overdrevet. Han viste til dykket i 2002 til 250 meter det han mente at kun en dykker var skadet og det kun var mindre problemer som fotsopp hos de andre dykkerne som deltok. Dette ble senere tilbakevist da forsøksdykkeren Tony Thörnlund vitnet. Han forklaret at også han, som den andre dykkeren i forsøket, mistet dykkersertifikatet for alltid etter forsøksdykket. Det skjer ikke om en kun har hatt fotsopp.

NUI og Segadal har også andre troverdighetsproblemer. De har hevdet at alle dykk har vært etisk klarert. Det kunne lederen for etiske komiteer, Knut Ruyter, avvise da det var dykk de ikke fant å ha behandlet som var å finne på listen over forsøksdykk gjennomført ved NUI. Dette er for øvrig en feilinformasjon som ledelsen ved NUI tidligere har blitt gitt både Lossius-kommisjonen og Stortinget.

Ruyter kunne også fortelle at NUI ikke fulgte krav som var stilt fra etiske komiteer ved forsøksdykk. For det første er det viktig at forsøk gjøres sekvensielt og at en avslutter ett forsøk før en går i gang med det neste. Dette er viktig for at en skal kunne bygge på erfaringene en får. Det skjedde eksempelvis ikke ved de såkalte OTS forsøkene ved NUI på slutten av 1980-tallet.

Blant de viktigste kravene etiske komiteer stiller og som også er nedfelt i Helsinki deklarasjonen, er alt skal skje frivillig. Den som er med på slike forsøk skal kunne trekke seg når han/hun vil. Videre er det absolutte krav til at de skal ha full informasjon og samtykke til de forsøk som gjøres. Heller ikke det har NUI fulgt. Og mulighetene til å kunne trekke seg er sterkt begrenset for en dykker som allerede er under trykk og som vil bruke mange dager til å komme opp til overflaten igjen.

- Hvis det er samfunns interesser som ligger bak forsøk, så skal risikoen for den enkelte være minimal eller neglisjerbar, sa Knut Ruyter. - Vil noen trekke seg så skal det gjøres og den som trekker seg trenger heller ikke å begrunne hvorfor. Vedrørende forsøksdykket i 2002 ser en i ettertid at dykket ikke skulle vært gjennomført.