OM FFFS
	VEDTEKTER
	AKTUELT
	PRESSE/MEDIA
	DRÅPEN
	KONTIGENTSATSER
	MEDLEMSFORDELER
	INNMELDING
	AVTALEGIRO
	T-SKJORTER
	DISKUSJONSFORUM
	SI DIN MENING
	LES ANDRES MENING
	KONTAKT OSS
	AVTALER
Nyheter
Dykkersaken
Fortsatt uverdige arbeidsforhold for dykkere Dykkernes kamp mot staten: En kamp som kan vinnes Vennegjeng vitner i retten Han var der! Løper fra eget ansvar Myndighetene lytter ikke Mr. NOPEF likte seg dårlig Vil vise bredde i overgrep Dykkersaken på Aljazeera Mannen på trappa Dramatiske forklaringer Oljedirektoratet / Petroleumstilsynet: Mangler kontroll på dødsulykker Regjeringsadvokaten: Tar ikke ansvar for dykkerne 1 + 1 + 1 + 1 = 2 Havet gir og havet tar - Vi ofret hus og hjem for saken 40 år skuslet bort Staten visste alt Dumskap og dramatiske konsekvenser Lovbrud på lovbrudd Staten brøt torturparagrafen En dykkerskjebne Den smålige stat Gjør det rette Visste mye – gjorde ingenting Kan ikke regne Les mer på dykkersaken.no - hvor du også kan høre lydopptak fra retten.

Copyright © FFFS
Design © Euro Media

aftenposten.no

Kampen for nordsjødykkerne har kostet Merete Engh dyrt. I boken "Hva med meg, da?" (se notis under) erkjenner hun at ytre sett er alt så galt som det kan bli. Både hun og ektemannen er syke, og de er begge uten jobb. - Men jo verre det blir, jo mer galgenhumor får vi, sier hun.

- Vi ofret hus og hjem for saken

Ektemannens og nordsjødykkernes kamp for anerkjennelse og erstatning er blitt Merete Enghs største og tyngste oppgave i livet. Den jobben har gjort henne syk.

På første benk i Oslo tingretts sal 127 kjemper Tom Henry Engh en tapt kamp mot svimmelhet og hodepine. - Mange ganger har jeg ønsket at jeg hadde dødd der ute, men takket være kona står jeg her i dag. Likevel er det et helvete når du plutselig blir vettskremt av å se din egen sønn på 17 år som en stor og skremmende person, fordi du ikke husker hvem han er, sa veteranen til Aftenposten da rettssaken startet.

Nordsjødykkere mot staten
Tidligere nordsjødykkere har gått til sak mot staten fordi de mener den har brutt Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMD). Dykkerne hevder at de jobbet under hasardiøse forhold, og at staten unnlot å gripe inn.

Ifølge Nordsjøalliansen døde 66 dykkere i den såkalte pionértiden i Nordsjøen. 23 dykkere har begått selvmord. En studie har vist at 30 prosent av dem som overlevde ble hjerneskadet. 98 prosent fikk betydelig redusert livskvalitet.

I august i fjor vant fire dykkere en sak mot staten og ble tilkjent millionerstatning. Denne saken er anket. I Oslo tingrett pågår nå en sak som 24 tidligere dykkere har anlagt mot staten.

Dersom staten taper begge sakene, kan flere hundre dykkere kunne fremme erstatningskrav som kan ende på flere milliarder kroner.

Han fremsto som en av de "tøffe gutta", med fortid som dykker i Nordsjøen, da de traff hverandre på 1980-tallet. Hun var 23. Han var 17 år eldre, syk og uføretrygdet.

- Jeg visste ikke da hvor skadet han var. Pionérdykkerne er flinke til å skjule skadene og hva de har opplevd. De er stolte menn. Men gradvis gikk det opp for meg hvor syk han var, forteller Merete Engh (44).

I over 20 år har hun levd sammen med den tidligere nordsjødykkeren Tom Henry Engh, en av de 24 dykkerne som denne våren slåss mot staten i Oslo tingrett. Hennes hovedoppgave har vært å passe på en ektemann med diagnosen posttraumatisk stresslidelse (PTSD), forårsaket av en ulykke i en dykkerklokke i 1978.

- Han kan få plutselige raseriutbrudd, blir lett stresset, sliter med dårlig korttidsminne og har ofte mareritt om natten. I tillegg blir han frustrert over å ikke kunne gjøre det han gjorde før, forklarer Merete Engh.

Heldagsjobb.

Samlivet med en syk eksdykker har bestått av å ordne alt det praktiske, og kontinuerlig fortelle ektemannen hva han må huske å gjøre. Eller dytte til ham om natten når han hiver etter pusten. Hennes egne behov har kommet i annen rekke. I 1991 måtte hun gi opp jobben som tollinspektør. Heller ikke en butikkjobb kunne kombineres med å passe på en syk mann.

Til slutt gikk hun på tre smeller, og har de siste årene utviklet fibromyalgi, et syndrom som gir verkende muskelsmerter og overveldende tretthet.

- Det føles litt urettferdig. Det er ikke lett å forsone seg med at også jeg er blitt syk, forteller hun.

Nå er de to hverandres pårørende. Men ifølge Merete Engh er de et godt team likevel. Humor og god kommunikasjon har bidratt til at de har unngått å bli for selvmedlidende. Skilsmisse har aldri vært i tankene. Blant nordsjødykkerne er den utgangen svært vanlig.

- Det er snart ingen av dem som er gift lenger. Og jeg kan langt på vei forstå de konene som drar. Det er veldig tøft. Gradvis har de sett på at mennene deres er blitt svakere og svakere.

Anonyme trusler.

For Merete Engh har heller ikke livsoppgaven bare handlet om å passe på ektemannen. Med et lån på 300 000 kroner, kausjonert av hennes far, sørget hun for at interesseorganisasjonen Nordsjøalliansen ble etablert på begynnelsen av 1990-tallet.

- Ingen hadde penger, men vi måtte bare gjøre det, sier hun.

Arbeidet har holdt henne og ektemannen oppe, men det har også vært slitsomt. I perioder har Merete Engh mottatt 30-40 telefoner daglig fra dykkere og deres pårørende. Da nordsjødykkernes kamp var på det mest intense, før det ble avklart om det ble noen rettssak, opplevde også familien flere truende episoder, blant annet oppringninger med trusler mot henne og sønnen.

- Vet du hvem som truet deg?

- Nei, og jeg ønsker ikke å vite det heller. Men jeg erfarte at man setter ikke spørsmålstegn ved oljeberedskapen her i landet uten at det får konsekvenser.

Bodde i garasje.

Med en uføretrygdet ektemann og uten egen inntekt har det også vært økonomisk tøft for familien. På begynnelsen av 90-tallet ble huset deres tvangssolgt. Familien forsøkte å bygge nytt, men hadde ikke mer penger enn at det såvidt holdt til garasjen. Der bodde de i 12 år, med en campingvogn som soverom.

- Vi har ofret hus og hjem for saken, kan du si.

For vel to år siden var det nye huset utenfor Drøbak såpass ferdig at det var beboelig. Det første ferdige rommet flyttet sønnen inn i. Han hadde hatt ett stort ønske gjennom hele oppveksten: Eget rom.

- Situasjonen har vært beintøff for sønnen vår, men han forsto tidlig hvorfor faren ble sint. Men i dag vil han ikke snakke om dykkersaken.

Mens ektemannen Tom hver dag drar inn til Oslo tingrett for å følge rettssaken, har hun valgt å holde seg hjemme. De siste årene har kontakten med andre stort sett begrenset seg til samtaler med nordsjødykkere og deres pårørende. Hun orker ikke noe særlig sosial omgang. To ganger i uken på hesteryggen er pusterommet hennes. Men hun har et håp for fremtiden:

- Vi vil leve med denne saken lenge, men jeg har et beskjedent ønske: Et normalt liv. Eller et så normalt liv som det kan bli.

Pårørende havner ofte i skvis

Isolasjon, skyldfølelse, dårlig samvittighet, utbrenthet - og sykdom. Noen ganger kan den pårørende ha det verre enn den syke.

- Pårørende spiller ofte biroller i sine egne liv. Og de skal være veldig sterke og ha stor integritet for å kunne takle den rollen, sier Tove Skagestad.

Skuespilleren og frilansjournalisten har samlet ti historier fra pårørende i boken "Hva med meg, da?". Fem menn og fem kvinner mellom 30 og 80 år forteller anonymt i boken hvordan livet arter seg når partneren er kronisk syk.

- Veldig mange pårørende blir syke, eller de sykeliggjør seg selv for at de skal få tid til å være omsorgspersoner. Konsekvensene for dem er store, men de får liten belønning fra de nærmeste og fra samfunnet. De blir de usynlige hjelperne som må slite alene innenfor den lille kjernefamiliens fire vegger, sier Skagestad.

Merete Engh er en av de ti som forteller sin historie i boken. - Pårørende skvises i dag mellom den moralske forventningen om at man skal stille opp på den ene siden og manglende rettigheter og hjelp på den andre, sier Skagestad.