OM FFFS
	VEDTEKTER
	AKTUELT
	PRESSE/MEDIA
	DRÅPEN
	KONTIGENTSATSER
	MEDLEMSFORDELER
	INNMELDING
	AVTALEGIRO
	T-SKJORTER
	DISKUSJONSFORUM
	SI DIN MENING
	LES ANDRES MENING
	KONTAKT OSS
	AVTALER
Nyheter
Dykkersaken
Fortsatt uverdige arbeidsforhold for dykkere Dykkernes kamp mot staten: En kamp som kan vinnes Vennegjeng vitner i retten Han var der! Løper fra eget ansvar Myndighetene lytter ikke Mr. NOPEF likte seg dårlig Vil vise bredde i overgrep Dykkersaken på Aljazeera Mannen på trappa Dramatiske forklaringer Oljedirektoratet / Petroleumstilsynet: Mangler kontroll på dødsulykker Regjeringsadvokaten: Tar ikke ansvar for dykkerne 1 + 1 + 1 + 1 = 2 Havet gir og havet tar - Vi ofret hus og hjem for saken 40 år skuslet bort Staten visste alt Dumskap og dramatiske konsekvenser Lovbrud på lovbrudd Staten brøt torturparagrafen En dykkerskjebne Den smålige stat Gjør det rette Visste mye – gjorde ingenting Kan ikke regne Les mer på dykkersaken.no - hvor du også kan høre lydopptak fra retten.

Copyright © FFFS
Design © Euro Media

Dumskap og dramatiske konsekvenser

"Dette er et statlig maktovergrep som et demokrati ikke kan leve lenge med"
Aktuell kommentar, Knut Ørjasæter, forfatter og skribent

Den norske stat er midt oppe i den største menneskerettighetsbrudd-saken noensinne. Dykkerne har ofret liv og helse for å gjøre Norge rikt. Nå er de tvunget til å gå rettens vei for å få staten til å erkjenne ansvar for skader de er påført. Dette er skammelig, og et eksempel på utrolig politisk dumskap. Daværende arbeids- og sosialminister Dagfinn Høybråten sa i juni i 2005 på Stortingets talerstol: " Svar på om staten har et objektivt ansvar, kan bare domstolene gi, gitt den avklaring Stortinget har gjort av sin rolle i dette. Det er reist søksmål mot Arbeids- og sosialdepartementet for domstolene som etter alt å dømme vil gi domstolene anledning til å prøve det spørsmålet, og etter mitt syn er det nettopp det vi har domstoler til".
Høybråten, og hans kolleger i Arbeiderpartiet, lukket derved døren for en politisk løsning da de hadde sjansen. Rettssalen blir derfor arenaen for å få avklart spørsmålet om statlig juridisk ansvar i norgeshistoriens største arbeidslivsskandale.

Dette er dumskap først og fremst fordi skadde dykkere hadde fortjent bedre enn å måtte slite med rettssaker i flere år for å få den behandlingen og anerkjennelsen de fortjener. Bruddene på internasjonale konvensjoner og menneskerettigheter er mange og åpenbare. Selv i forbindelse med den pågående rettssaken, er det menneskerettighetsbrudd som er så alvorlige at det bidrar til å svekke tiltroen til det norske rettsvesen. I den Europeiske Menneskerettighet Konvensjonen heter det eksempelvis i artikkel 6.1 at en skal ha rett til en rettferdig rettergang. Dette fordrer selvsagt innsyn i dokumenter som kan belyse saken. Norske myndigheter har til nå nektet dykkerne innsyn i slike dokumenter. Bakgrunnsmaterialet til Lossius-kommisjonen, som gransket dykkernes forhold, er blant annet taushetsbelagt med opptil 80 år. Byråkrater som selv er anmeldt for grov uforstand i tjenesten, sitter og siler unna dokumenter som retten ikke får se! Dette blir de største erstatningssakene mot den norske stat noensinne i både beløp og i antall saker. I alt dreier det seg om vel 350 norske dykkere, ifølge Petroleumstilsynet. Der kan de åpenbart ikke regne. I alt er det utstedt vel 4.000 norske dykkersertifikater, altså langt flere enn det Petroleumstilsynet prøver å få oss til å tro.

De fleste dykkere er blitt uføre i en alder av mellom 35 og 45 år. Pensjonsalderen er fortsatt 67 år. Ingen har nådd pensjonsalderen i yrket. Årlig inntekt til en dykker ligger på vel 1 million kroner. Det betyr at et inntektsbortfall alene blir på mellom 25 og 30 millioner kroner per dykker. I tillegg kommer andre økonomiske krav. Samlede krav for over 300 dykkere og etterlatte blir derfor på over 10 milliarder kroner. Er tallet over 10 ganger høyere enn antallet sertifikater tilsier, kan samlet erstatning beløpe seg til 100 milliarder kroner. En rekke tidligere statsministere, topp politikere og byråkrater vil bli nødt til å forklare seg under ed. Når norske ikoner som Gro Harlem Brundtland med flere vil møte i rettssalen, vil det bidra til at internasjonal oppmerksomhet rettes mot Norge. Vi risiker å få avslørt en kynisme, en selvgodhet og en dobbeltmoral for en hel verden som gjør en skamfull av å være norsk.

Statens og politikernes standpunkt om at rettssalen er den rette arenaen å møte dykkerne baserer seg i hovedsak på en eneste juridisk vurdering. Det er vurderingen fra Lovavdelingen i Justisdepartementet. Lovavdelingen står imidlertid helt alene. Av 25 høringssvar, deriblant fra Justisdepartementet selv, blir ikke konklusjonen til Lossius-kommisjonen om statlig juridisk ansvar motsagt. Alle juristene som har uttalte seg slutter seg til Lossius-kommisjonens konklusjon om statlig ansvar – bare ikke Lovavdelingen. Lovavdelingen har dessuten konkludert uten å ha vurdert det omfattende materialet til Nordsjødykker Alliansen, samt bakgrunnsmaterialet til Lossius-kommisjonen. Politisk klokskap hadde vært å sette seg ned og forhandlet med dykkerne. Deres krav er ikke urimelige. De ønsker blant annet at historien ikke skal gjenta seg og at de skal få en forsvarlig helsemessig oppfølging av de skader de er blitt påført. I stedet bruker staten og byråkratiet alle midler for å skjule statlig kriminell virksomhet, også bruk av de hemmelige tjenestene. Dette er et statlig maktovergrep som et demokrati ikke kan leve lenge med.

FORTJENER BEDRE:
Dykkere organisert i Nordsjødykker Alliansen, som har saksøkt staten for brudd på Den europeiske menneskerettskonvensjonen, er her samlet før retten ble satt og saken startet i Oslo tingrett i slutten av januar. Artikkelforfatteren mener skadde dykkere hadde fortjent bedre enn å måtte slite med rettssaker i flere år for å få den behandlingen og anerkjennelsen de fortjener.