OM FFFS
	VEDTEKTER
	AKTUELT
	PRESSE/MEDIA
	DRÅPEN
	KONTIGENTSATSER
	MEDLEMSFORDELER
	INNMELDING
	AVTALEGIRO
	T-SKJORTER
	DISKUSJONSFORUM
	SI DIN MENING
	LES ANDRES MENING
	KONTAKT OSS
	AVTALER
Nyheter
Dykkersaken
Fortsatt uverdige arbeidsforhold for dykkere Dykkernes kamp mot staten: En kamp som kan vinnes Vennegjeng vitner i retten Han var der! Løper fra eget ansvar Myndighetene lytter ikke Mr. NOPEF likte seg dårlig Vil vise bredde i overgrep Dykkersaken på Aljazeera Mannen på trappa Dramatiske forklaringer Oljedirektoratet / Petroleumstilsynet: Mangler kontroll på dødsulykker Regjeringsadvokaten: Tar ikke ansvar for dykkerne 1 + 1 + 1 + 1 = 2 Havet gir og havet tar - Vi ofret hus og hjem for saken 40 år skuslet bort Staten visste alt Dumskap og dramatiske konsekvenser Lovbrud på lovbrudd Staten brøt torturparagrafen En dykkerskjebne Den smålige stat Gjør det rette Visste mye – gjorde ingenting Kan ikke regne Les mer på dykkersaken.no - hvor du også kan høre lydopptak fra retten.

Copyright © FFFS
Design © Euro Media

Visste mye – gjorde ingenting

De to første ukene i maratonrettssaken dykkerne har anlagt mot den norske stat er nå ferdig. Og det er et skremmende bilde som tegnes i de flere tusen sider med dokumenter som til nå er lagt frem i retten. Staten har hele tiden visst at dykkerne ville bli skadet, likevel har staten ikke gjort noe som kunne bidra til at dykkingen ble forsvarlig.

Av Knut Ørjasæter

Adv Marius Reikerås som representerer dykkerne, holder fortsatt på med sitt innledningsforedrag. Det vil han fortsette med i de neste to ukene også. Deretter skal dykkerne få lov til å forklare seg. Reikerås tar for seg år for år, og viser frem det ene dokumentet etter det andre der det advares mot dykkingen og det uforsvarlige som foregår. Og hva gjør ansvarlige myndigheter med advarslene de får? Ingenting, og nå er advokat Reikerås ferdig med 1985 i gjennomgangen. Det er nesten 20 år etter de første dykkene og 18 år etter den første dykkeren døde i en ulykke på norsk sokkel.

Selv en omfattende granskning av forholdene i dykkerbransjen i regi av Sjøfartsdirektoratet som tok 3 år og som ble avsluttet i 1978, ble lagt til side. I rapporten fra granskningen ble det eksempelvis påpekt mangelende opplæring av alt fra leger og helsepersonell til kammeroperatører og til dykkerne selv. Det ble dessuten gitt en rekke anbefalinger som kunne bedret situasjonen i bransjen. Men både rapporten og anbefalingene forsvant langt ned i en skuff og der ble de liggende.

Et notat fra Ragnar Winsnes til ledelsen i Oljedirektoratets kontrollavdeling fra desember 1978 er også illustrerende, der står det:

- Sett i relasjon til Arbeidsmiljøloven bør dykking forbys. Når samfunnsinteressene ikke gjør det mulig fordi man behøver undervannsarbeider i forbindelse med bygging av broer, kaier, oljeanlegg i Nordsjøen osv, samt legging av rør og kabler bør…

Det mer og mer klart for de som følger med i rettssaken at det er de overordnede hensyn til å få petroleumsverdiene opp som teller for norske myndigheter.

I retten har det kommet frem at det selv i 1985 ikke fantes sikker viten om hvordan gassutvekslingen i kroppen i forbindelse med dekompresjon. Likevel aksepterte Oljedirektoratet og norske myndigheter at det kunne dykkes til 300 meter fra 1983 og 400 meter fra 1985.

Sikkerheten ikke prioritert
Den siste dagen før retten tok helg kom det også frem at Oljedirektoratet har vært en pådriver for å kunne dykke stadig dypere. Forvaltningsmessig har Oljedirektoratet hatt to oppgaver som står opp mot hverandre.

På den ene siden skal Oljedirektoratet legge opp til en fornuftig forvaltning av petroleumsressursene. Når funn stadig blir gjort på større dyp og det er behov for å passere Norskerenna på 400 meter for å kunne bringe petroleumsproduktene til Norge i rørledninger, så blir dykking til 400 meter en overordnet målsetting for norske myndigheter og Oljedirektoratet.

På den andre siden har Oljedirektoratet også et ansvar for å påse at virksomheten på norsk sokkel og i oljeindustrien er forsvarlig. Når forvaltning av petroleumsressursene står i motsetning til å påse at oljevirksomheten er forsvarlig, så er det ivaretagelse av forsvarligheten som taper.

For å kunne dykke til 400 meter opprettes Norsk Undervannsinstitutt (NUI) i 1976. NUI starter et omfattende program for å legitimere og vise at 400 meter er mulig. Alle forsøksdykk som foretas i NUI regi blir erklært som vellykkede. I retten er det påvist at skader som påføres dykkerne som har deltatt i forsøkene hemmeligholdes. NUI, Oljedirektoratet og norske myndigheters rolle og ansvar er langt mer omfattende enn at de sitter stillesittende og godtar det som skjer. Oljedirektoratet har vært med som initiativtaker til NUI. Oljedirektoratet er representert i styret til NUI, og Oljedirektoratet finansierer og er med som oppdragsgiver til de fleste forsøkene som gjennomføres. Hvordan kan da Oljedirektoratet ha en kontrollfunksjon og påse at virksomheten ved NUI er forsvarlig? I retten er det vist at den oppgaven ikke er ivaretatt.

Det er for eksempel gjort forsøk ved NUI der en dekomprimerer dykkere i løpet av 2 minutter der normal dekompresjonstid skulle vært over 10 timer. Det er bare flaks at de dykkerne som deltok i disse forsøkene overlevde. Det er også kommet frem at en forsatte å trykksette dykkere i forsøk selv om en dykker hadde besvimt. Dette viser at det ved NUI er gjort forsøk som ikke står tilbake for tidligere forsøk den tyske nazilegen norske myndigheter samarbeidet med på store deler av 1970-tallet g jorde under andre verdenskrig.

Det er også kommet fram at mens staten selv lette etter og prøvde å utvikle sikre dykkertabeller til 120, 130 og 150 meters dyp, så tillot en samtidig å sende dykkere i operasjonell dykking til 150-160 meters helt ned mot 250 meters dyp. I 1985 hadde en fortsatt ingen offentlig godkjente og aksepterte tabeller, men å dykke til 400 meter var ”akseptert” som forsvarlig av Oljedirektoratet!

Hevdet at en ikke visste
Statens representanter har tidligere ment at staten ikke har visst om de farene og de skadene dykkingen påfører dykkerne. Det står sogår i dommen fra i fjor høst der staten ble dømt for objektivt juridisk ansvar i saken til de såkalte ODU dykkerne.
Dette er nå grundig tilbakevist. Norske myndigheter har visst om langtidsvirkninger av dykkingen allerede før en kom skikkelig i gang med petroleumsvirksomhet på norsk sokkel.

- Staten er ikke villige til å innrømme noen ting, sier en av dykkerne som fører sak nå, Rolf Guttorm Engebretsen. – Vi må vise med dokumentasjon absolutt alt. Og når staten ikke en gang vil gi oss den dokumentasjon vi ber om, blir det en svært tung vei å gå. Men vi har klart å samle inn så mye dokumentasjon at staten og deres representanter ikke skal kunne slippe unna med løgnene sine lenger. Statens særdeles negative holdninger til å komme med innrømmelser er den viktigste grunnen til at denne saken vil ta lang tid.

Kort oppsummert har det vært to meget viktig og spennende uker i retten. Det viser også en fullstendig manglende evne og vilje fra statens side til å gjøre noe med de risikoforhold som kan gjøre en risikofylt virksomhet forsvarlig dersom det går på bekostning av den overordnede målsettingen for forvaltning av petroleumsressursene. Forvaltningen har ikke vært villig til å gjøre noe med de feil som begås og lære av feil.

Det blir ikke mindre spennende uker fremover. På slutten av den siste dagen i retten før helgen kom det frem at staten har forledet retten ved å hevde at en av deres egne advokater var advokat. Det viste seg imidlertid at han ikke hadde bevilgning og der for er å regne som advokatfullmektig. Han måtte derfor henge i fra seg advokatkappen og sitter nå i retten som alle andre ”sivilister”.