OM FFFS
	VEDTEKTER
	AKTUELT
	PRESSE/MEDIA
	DRÅPEN
	KONTIGENTSATSER
	MEDLEMSFORDELER
	INNMELDING
	AVTALEGIRO
	T-SKJORTER
	DISKUSJONSFORUM
	SI DIN MENING
	LES ANDRES MENING
	KONTAKT OSS
	AVTALER
Nyheter
Dykkersaken
Fortsatt uverdige arbeidsforhold for dykkere Dykkernes kamp mot staten: En kamp som kan vinnes Vennegjeng vitner i retten Han var der! Løper fra eget ansvar Myndighetene lytter ikke Mr. NOPEF likte seg dårlig Vil vise bredde i overgrep Dykkersaken på Aljazeera Mannen på trappa Dramatiske forklaringer Oljedirektoratet / Petroleumstilsynet: Mangler kontroll på dødsulykker Regjeringsadvokaten: Tar ikke ansvar for dykkerne 1 + 1 + 1 + 1 = 2 Havet gir og havet tar - Vi ofret hus og hjem for saken 40 år skuslet bort Staten visste alt Dumskap og dramatiske konsekvenser Lovbrud på lovbrudd Staten brøt torturparagrafen En dykkerskjebne Den smålige stat Gjør det rette Visste mye – gjorde ingenting Kan ikke regne Les mer på dykkersaken.no - hvor du også kan høre lydopptak fra retten.

Copyright © FFFS
Design © Euro Media

Dykkersaken
26.01.2008

BT.NO 26.01.08

OLJEEVENTYR GIKK GALT: Han levde et spennende eventyr som dypdykker, Flemming Tollefsen fra Nøtterøy. Så gikk det galt. Flemming var på god vei mot avgrunnen, men fikk hjelp før det var for sent.

En dykkerskjebne

Tekst: An-Magritt Larsen
Foto: Anne Charlotte Schjøll

Han står på dekket til dykkerfartøyet, nettopp ferdig med en jobb. Tar av seg hjelmen, ser utover havet, bort på kolleger og smiler. Hver dag risikerer Flemming Tollefsen og dypdykkerne livet på jobb. Han er stolt over å være med på å legge grunnlaget for Norges oljeformue. Så segner han om. Flemming, som er frisk som en fisk, klarer plutselig ikke å stå på beina. Det skulle bli verre.

Nasjonens skam. Mandag starter det store rettsoppgjøret mellom nordsjødykkerne og staten i Oslo tingrett. Flemming Tollefsen fra Nøtterøy er blant de 24 pionerdykkerne som ble spurt om å danne grunnlaget for rettsoppgjøret. 57-åringen ønsket ikke selv å stille i første rekke, men vil være med som støttespiller. Totalt 150 dykkere har i denne omgang saksøkt Arbeids- og inkluderingsdepartementet. Dykkingen i Nordsjøen foregikk for å få den norske olje- og gassrikdommen opp fra havet, og staten har håvet inn enorme inntekter siden petroleumsvirksomheten startet. Flemming og resten av Nordsjødykkeralliansen mener staten visste at den eksperimenterte med pionerdykkernes liv da én etter én ble sendt ned på havets bunn i jakten på oljen. Mange kom aldri opp igjen. Mange har i ettertid selv valgt døden fremfor et liv med senskader og smerter. Mange har gått i dekning i sin egen hule uten kontakt med omverdenen. De fleste som har engasjert seg i nordsjødykkernes situasjon karakteriserer saken som "en skam for nasjonen".

SENSKADER: Brått en dag mistet Flemming Tollefsen fotfestet. Senskadene etter et langt liv som nordsjødykker setter sakte, men sikkert sine spor. Flemming sliter med både fysiske og psykiske skader.

Tre uker under vann. For Flemming var det et nederlag å bli dårlig, han som alltid var i aktivitet, som elsket sjøen og befant seg mer under vann enn over da han først hadde lært seg å svømme. Han som hadde vært høyt oppe, jobbet med dykking og anleggsreparasjoner i eget firma, på Kaldnes og hos andre arbeidsgivere, reist verden rundt og levd et eventyrliv. Flemming dro til sjøs allerede som 16-åring og tok dykkerutdannelsen i Malaysia. Han rakk å få bred erfaring innen undervannsarbeid hos forskjellige arbeidsgivere, fra Svalbard til Australia, før han kom tilbake til Norge i 1969 og ble med på nordsjødykkingen. Flemming synes det er vanskelig å snakke detaljert om alt han opplevde som nordsjødykker. Dykkerne var ute i minst tre uker av gangen, og forholdene ombord var heller kummerlige. Dykkerkammerne var ikke høyere enn halvannen meter, og guttene måtte ligge tett sammen. Flemming gjentar det en annen dykkerkollega har forklart om dykkerforholdene:
– Å sitte i isolat i fengselet er som ferieparadis å regne i forhold til hvordan vi bodde.
– Vi levde under ekstreme forhold, og det var jobb til enhver tid. Men det er komplisert for utenforstående å forstå forholdene vi levde og jobbet under. Vi var totalt utslitte, bare det å puste kunne være en belastning.
Han må stoppe opp litt igjen, før han oppsummerer:
– Mange i dykkerledelsen burde aldri vært nærmere vann enn det de fikk ut av springen.

Nådde bunnen. Tidlig på nittitallet, etter tretti år som dykker, kom dagen på dykkerfartøyet da Flemming ikke klarte å stå på beina lenger. Det var første varsel på at noe var galt. Alvorlig galt.
– Mange vil betrakte det som et medisinsk under at vi overlevde en så lang periode som dypdykkere. Men vi ble så naive, trodde vi var udødelige. Så en dag sitter du der. Utrolig surrete i hodet, mister språk, klarer ikke å skrive, klarer ikke å ha kontakt med noen. Jeg husker ikke navnet på sønnen min, og jeg husker ikke hvordan vi får vannet ut av springen. Jeg ser på bilder at det er meg, men skjønner ikke hva det handler om. Folk hilser på meg, og jeg kjenner dem ikke. Selv om vi har lekt sammen siden vi var små, aner jeg ikke hvem de er. Mange ganger blir det hele litt komisk, for jeg vil jo gjerne virke som om jeg fungerer.

Skaden fra dypet. Senskadene etter et langt yrkesliv som dypdykker har sneket seg sakte, men sikkert på i Flemmings langstrakte, tynne kropp. Slik har han ikke alltid sett ut. Flemming var på toppen av karrieren og fikk oppleve verden med jobben. Som dykker var han muskuløs og i god fysisk form. I dag er han hundre prosent ufør.
– Det mest tragiske med det hele, er at staten trodde på det den sa, at det var trygt for dykkerne. Men vi ble sendt ned på altfor store dyp enn det er lov å operere på, sier Flemming.
Nå sitter han igjen med nerveskader som gjør at motorikken ikke fungerer optimalt.
– Det er så totalt kaos i hodet mitt og til tider bærer hjemmet mitt like stort preg av kaoset, sier Flemming hjemme på gården på Brattås.
Han har ryddet huset. Utover stuebordet har han lagt frem en stor bunke med avisutklipp som han har tatt vare på gjennom årenes løp. Artikler som dreier seg om dykkernes daglige kamp om å fungere og kampen mot staten for å få sentrale myndigheter til å innrømme skyld for skadene dypdykkerne pådro seg i oljeletingen.
– Dykkerne var avgjørende for Norges fremtid som oljenasjon, og så kommer vi hjem med et liv totalt i grus. Jeg har prøvd å springe gjennom glassdøra i dusjen av åndenød, forteller Flemming.

Å lykkes med livet. Utfallet på det kommende store rettsoppgjøret vil bety mye for Flemming og de 150 andre dykkerne bak søksmålet. For staten kan dommene koste milliarder. Men det er ikke det økonomiske som betyr mest for Flemming.
– Det å lykkes med livet er mer verdt enn pengene, sier han, og tar en lang pause.
Det går ikke så fort med Flemming. Han snakker sakte og lavt, og må ofte stoppe opp for å finne de rette ordene.
– Jeg satt der som et totalt vrak. Ute av stand til å klare å ta vare på meg selv. Det er ingen ønskedrøm.

Bitre. Tre og en halv måned skal domstolen bruke på å belyse alle sider av dykkersaken. Dykkerne mener at staten må stilles juridisk ansvarlig med erstatningsansvar for skadene dykkerne sliter med i dag. Advokat Marius Reikerås hevder staten er skyldig i grunnleggende brudd på menneskerettighetene.
– Dykkerne er voldsomt bitre over at staten ikke kan ta ansvar for de alvorlige helseskadene de pådro seg under pionertida. Disse guttene risikerte liv og helse og gjorde en innsats under pionertida som sørget for den rikdommen Norge har i dag, sier Reikerås, og legger til:
– Det har vært en vanvittig stor jobb med å få alle brikkene på plass. Rettssaken har nærmere ti tusen dokumenter. De fleste har dykkerne selv klart å frembringe.
Staten har ikke benektet at dykkere er blitt skadet som følge av dykking i oljevirksomheten i pionertiden, men påtar seg kun et moralsk og politisk ansvar, ikke et juridisk.
– Statens syn i saken er at staten verken var arbeidsgiver eller oppdragsgiver for saksøkerne og har rettslig sett ikke ansvar for skader de er påført, sier regjeringsadvokat Christian H.P. Reusch.
Flemming kaller motpartens argument for uhørt.
– Det er fryktelig kjedelig å se gamle kolleger som ikke tør eller orker å snakke med noen. De har fått livene sine så rasert etter at de har vært med på forsøksvirksomhet som staten var fullstendig klar over, sier Flemming.
– Hvordan ser du frem til rettssaken?
– Jeg både gruer meg og er lettet. Jeg håper det kan resultere i noe positivt – at staten innrømmer sitt ansvar, at vi blir trodd på det vi sier og får medisinsk oppfølging som gjør at vi kan få et verdig liv.

Huleboeren. Da Flemming kom hjem etter at dykkereventyret tok slutt, stengte han seg inne. Han snakket ikke med noen på to et halvt år, åpnet ikke posten, lukket ikke opp for folk som ringte på, stengte telefon, TV og radio.
– Jeg låste meg totalt inne, og synes det bare var en lettelse å hive all posten i søppeldunken. Det var totalt utenkelig av meg å gjøre før i tiden, i likhet med flere andre ting. Men plutselig blir du bare surrete, tenker dårlig, får åndedrettsbesvær og tror du skal bli kvalt. Utrolig slitsomt.
I to år var Flemming mer eller mindre huleboer. Han gikk rundt som et steinansikt. Snakket ikke engang med foreldrene om opplevelsene sine.
– Eier du ikke følelser? spurte folk meg. Klart jeg gjorde det. Men jeg ga aldri uttrykk for følelser eller forklarte hva jeg hadde opplevd. Enkelte episoder kommer jeg heller aldri til å snakke om, sier Flemming, som også har vært med på bergingsarbeid.
Det ble mange fæle minner han til slutt skulle klare å takle etter at han var satt på land og kommet hjem til gården på Brattås.
– Jeg har fått spørsmål om jeg er alkoholiker.
– Ja vel?
– Jeg har prøvd, det har jeg, men jeg er ikke i stand til å bli alkoholiker. Jeg klarer ikke å reparere og orker ikke at alkoholen tar fra meg kontrollen.