Aktuelt

Om man reduserer antall beredskapsskip, høyner man sikkerheten på oljefeltene.

Det er påstanden som kommer frem i siste utgave av Statoils magasin Poseidon. Styrket beredskap på Tampen fra 2007 kan man lese, men er det riktig?

Vi i Fellesforbundet For Sjøfolk (FFFS), stiller oss meget kritisk til en slik påstand. Grunnen er ganske enkelt at fjerner man et beredskapsskip og sitter igjen med et, da har man med engang halvert sikkerheten. Selv om det nye skipet har bedre fart enn de som byttes ut, har man bare et.
Et skip, som er pålagt flere oppgaver enn det hadde fra før. Det skal ligge i midtposisjon på feltet, tjenesten kalles Områdeberedskap
Nå skal nemlig områdeskipet også assistere bøyelasterne under fortøyning til lastebøyene.
Som vi vet ligger ikke lastebøyene i midtposisjon på feltene, men i utkantene.

Når Statoil bygger på erfaringene med beredskapen på Halten/Nordland, er den heldigvis ikke blitt satt på prøve. Hvilken erfaring er det da man bygger på?
Når man tenker i de baner, er fokuset satt på økonomi og ikke på sikkerhet.
Nå når oljeprisene har steget og sprengt alle prognoser, hva inntjening gjelder, kutter altså oljeselskapene på sikkerheten.

Beredskapsfartøyene har mange oppgaver, nær stand by, øvelser, overvåking av feltet, avskjære fartøy med kollisjonskurs mot plattformene. Det er ikke alltid en lett oppgave, det er nemlig slik at ikke alle fartøy er utstyrt med AIS (Automatic Indentification System), samt vakt og sikring av området rundt installasjonene. Med andre ord de har mer enn nok å gjøre, om de ikke også skal være taubåter.

Vi vet at det er langt mellom installasjonene på et oljefelt, skulle noe skje på en del av feltet, vil resten av feltet ligge uten noen beredskap. Det kan ta timer før andre beredskapsskip er på plass. Selv om det er supply skip i området, er ikke de utrustet til å drive beredskap ( uten at de har rescue zone), de vil ha store problemer med å plukke folk opp fra sjøen.
De har heller ikke utstyr til å plukke folk opp fra sjøen. Minimum av slikt utstyr bør være Sea Lift. Heller ikke alle beredskapsskip er utstyrt med Sea Lift.
Med andre ord, supply skip er ingen unnskyldning til å fjerne beredskapsskip.

Statiske løsninger er ikke alltid så populære i enkelte kretser, og deres eksistensgrunnlag må vel bevises gjennom at saker og ting som fungerer allikevel alltid må forandres, alltid med henvisning til at det er fremskritt og forbedringer. Dessverre er det ikke alltid tilfelle at ting blir bedre, slik også her.

All sunn fornuft tilsier at et beredskapsfartøy for hver installasjon med godt redningsutstyr, brannslokkingsutstyr, førstehjelp og MOB-båt utstyr med topptrenet (fysisk, psykisk og kunnskapsmessig) mannskap vil være en bedre løsning enn den som man nå har valgt. Ikke det å forstå at vi hevder at MOB-båt mannskapene nødvendigvis er for dårlig trent, men avstanden til hendelsen kan bli for stor. Er man i nærheten når situasjonen oppstår, for eksempel mann over bord, evakuering fra plattform med både flåter livbåter og folk i sjø, helikopterhavari under take-off/landing, kollisjon, akutt forurensing, brann, blow-out etc. etc., så er man fra første stund ”oppe i ” situasjonen og tiltak kan settes umiddelbart i verk.
Alle som har vært på havet en uværsdag/natt før, vet hvor fort det går før havet har fjernet og flyttet alt det som vi er satt til å redde, enten det er folk eller utstyr. Det er av vesentlig betydning for resultatet av redningsaksjonen at vi aller helst har visuell kontakt og mest mulig kontroll med situasjonen fra første stund. Det som vi hevder her er noe som alle vet, også oljeselskapene og myndighetene. Derfor satser de nok på at riggens eget MOB-mannskap skal kunne være i stand til kompensere for avstanden til områdeskipet. Dette kan være løsningen i gode vær og sjøforhold en lys sommerdag. Prøv en vinternatt med sterk vind, høy sjø og dårlig sikt. En slik situasjon er tøff nok for beredskapsfartøyene som har godt trente mannskaper i å sette ut og ta om bord igjen MOB-båten i sine davitarrangement, ned og opp langs en skuteside. Situasjonen for riggens MOB-crew er å henge fra cellerdeck og i verste fall opp mot 60-70 meter i ett punkt, for å bli satt ned i et frådende hav. Hva når de skal opp igjen?, eller hva om de uansett ikke kan heises opp igjen p.g.a brann, gass eller lignende. Da hadde det vert greit med et beredskapsfartøy i umiddelbar nærhet.

Om MOB båtene er blitt større og har flere mannskaper, vet vi at den blir som et nøtteskall sammenlignet med elementene. Derfor mener vi at flere og ikke færre godt utrustede beredskapsfartøyer må til.
Det stilles heller ikke krav til egne kurs for overflatesvømmere lenger, sertifikatene som trengs, skrives ut i forbindelse med MOB båt kurs. Dette var før obligatorisk for beredskaps mannskaper, nå er det fjernet av økonomiske årsaker.

Det blir også beskrevet hvor mye man stoler på helikoptre, samtidig vet de utmerket godt om begrensningen de har. Om det skulle bryte ut brann på en installasjon, vet vi at varme, røyk og spesielle værforhold, vil hindre helikoptrene i å gjøre det de er satt til. Samtidig vil de stakkars arbeiderne ligge i sjøen å vente på hjelpen som ikke kommer.
Godt utrustede beredskapsfartøyer vil kunne gå under både varme og røyk, de vil kunne plukke opp folk, samtidig med at de kan drive effektivt slukkingsarbeid.

Det står også noe om kravet til å kunne plukke opp folk etter et helikopter havari. Det er nesten slik at en ikke vet om man skal le eller grine. Kravet er nemlig at man skal klare å plukke opp 21 personer innen 180 minutter ( tre timer). Hva er det man forventer å plukke opp?
Det kan umulig være 21 levende mennesker. Alle som har vært i Nordsjøen en vinterdag vet bedre.
Kravet MÅ høynes, om vi så skal ha et helikopter på hver eneste holme og installasjon.
Det må ikke være penger som hele tiden skal styre sikkerheten til de som har gjort Norge til verdens rikeste land.
Hvor mye penger er oljeselskapene villige til å spare på sikkerhet?
Spørsmålet er like relevant å stille myndighetene; hvor langt er de villig til å strekke seg, for å tekkes oljeselskapene?