Aktuelt

Cormorant Alpha nærulykken ved Stord den 23. september 1977

”Dersom du løser Cormorant saken, så løser du også dykkersaken,” sa nå avdøde Lagdommer Lossius til Tom Engh. Det tok 4 år å skjønne hva han mente.

Av Rolf Guttorm Engebretsen, Hovedtalsmann NSDA

Den 23. desember 1977 skjedde det en nærulykke med Cormorant plattformen i Digernes- sundet ved Stord. Fra offisielt hold og fra involverte firmaer påstås det at denne nærulykken der denne plattformen holdt på å synke, aldri har skjedd. Videre hevdes det at redningsdåden som dykker Tom Engh og dykkeleder Rolf Guttorm Engebretsen utførte da de berget plattformen, kun er noe de selv har diktet opp.

I forbindelse med dykkernes rettssak mot staten som er under forberedelse, har dykkerne provosert dokumentasjonen om nærulykken med denne Shelleide plattformen, fremlagt. Dykkerne har også provosert fremlagt aktuelle rapporter fra Politiinspektør John Wang, fra Justisdepartementets Politiavdeling II, som var til stede på Stord etter nærulykken. Det er unødvendig å si at svaret har vært en øredøvende taushet i over to år.

Artikkel i avisa Sunnhordland som kommer ut på Stord, den 30. desember 1977 sier egentlig det meste om denne nærulykken, og gjengies derfor i sin helhet nedenfor:

”Senkinga av Cormorant ”A” plattforma utsett

Like før jul vart det oppdaga at 4 av dei 22 stabiliseringsventilane i casen på plattforma ikkje verka som dei skulle. Desse ventilane er hydraulisk styrt, og vart montert i betongdelen medan den låg i Skottland. Monteringa vart gjort av Shell og Sea Tank, som også har bygd betongdelen.Ventilane vart først sett i drift etter at plattformen kom til Stord, og har vore i drift i mange veker, for utprøving og for å sjå at dei fungerer som dei skal. Oppgåva ventilane skal ha, er å kunne stabilisere plattforma slik at ho kan ta store modular på dekk før ho vert slept ut i Nordsjøen. Når Plattforma er komen på plass på feltet har ventilane og systemet dei tenar, gjort si teneste og har ikke interesse lenger.

Det er Stord Verft sin prosjektleiar for Cormorant ”A”, Håkon Belsvik som gjev desse opplysningane til bladet. Han seier vidare at ventilane har fjernindikering til kontrollrommet slik at vakthavande der til ei kvar tid kan lese i kva stilling ventilane har, open, lukka, eller ein stad mellom. Det er viktig her å understreke er at det ikkje er ventilane som er i ustand, men slangar og koplingar som er defekte, seier Belsvik. Vesle julafta vart det vedteke at plattforma måtte opp i stilling for light draugt posisjon for å få vatnet ut og kome til ventilane. Arbeidet med reparasjonane tok til andre juledag, og vil gå på for fullt til arbeidet er ferdig. Alle koblingar og dei slangane med synlege feil vert skifta ut.

- Det er difor på det reine at senkinga av plattforma for koplinga av dekket, som vart sett til å starta 3. januar, med kopling 13. januar, er utsett i alle høve ei veke. Men det er ikkje råd i dag å seia visst kva tid senkinga kan ta til. Arbeidet med å støypa att det fjerde og siste holet i skafta skal ta til like over nyåret etter planen, men det tek ei tid for herding. – Har det som hende med ventilane noko å seie for tryggleiken av plattforma. Det gjekk diverse rykter på bygda? At plattforma heldt på å søkkja, til dømes. – Det har ikkje noko med tryggleiken for plattforma å gjera. Det som kunne vorte resultatet, var at me ikkje hadde fått rett stabilitet på plattforma. Dermed kunne me ikkje teke om bord så store mengder last på dekk som planen var før utslep, dersom feilen ikkje vart retta. Og det hadde vore alvorlig nok, at verftet ikkje hadde fått utføra det arbeidet dei hadde vona, slik stoda er. Når feilen vert retta, vil me likevel kunne gjera det, seier Belsvik, som presiserer at det utstyret det er feil med, vart montert før plattforma kom til Stord.”

Nøkkelpersonene på Stord under denne nærulykken hevder hardnakket at den aldri har funnet sted, andre involverte har glemt alt eller gjemmer seg bak ”dekkhistorier” fra andre lignende hendelser. Men uavhengige tilskuere på Stord, de såkalte ”folk på bygda”, mente i alle fall like etter at nærulykken hadde skjedd, at ”plattforma heldt på å søkkja”. Hva skal så leserne tro? Og hvorfor så mye løgn og hemmelighetsskremmerier enda i dag, 30 år etterpå?

Presumpsjon relatert til nærulykken og konsekvensene av den

Dykkerne har, ved å sette sammen flere fragmenter av historien, kommet frem til følgende bakgrunn, hendelsesforløp og konsekvenser av Cormorant nærulykken:

Innledning:
Betongunderstellet for denne plattformen ble bygget av Oljeselskapet Shell ved Airdyne Point nær Aberdeen i Skottland i 1975/76, med engineeringfirmaet Sea Tank og konstruksjonsfirmaet MacAlpine som ansvarlige for utførelsen av arbeidet. Det norske Veritas var ansvarlig for å kontrollere kvaliteten på arbeidet på vegne av engelske myndigheter og eieren, Shell.

Cormorant plattformen hadde en stor strategisk betydning for oljeproduksjonen i den nordlige delen av britisk sektor i Nordsjøen. En stor rørledning fra plattformen skulle forsyne Nord Europas største oljeterminal, som var anlagt på Sullom Voe på Shetland, med olje. Funksjonen til denne plattformen ute på feltet kan sees på som navet i et hjul, hvor all olje fra de omkringliggende feltene samles for lagring og eksport til terminalen på Shetland. Denne terminalen hadde på midten av 1980-tallet ca. 800 anløp av tankbåter per år. Store supertankere fraktet olje til raffinerier i UK, Europa og USA.

Det ble problemer med både fremdrift og kvalitet på arbeidet med plattformen ved Airdyne Point, mens resten av anlegget, med rørledning og terminal, begynte å bli klar til å taes i bruk. Mesteparten av frakten av råolje fra terminalen til raffineriene skulle håndteres av norske supertankere. For norske interesser var det viktig at mange supertankere på dette tidspunkt lå i opplag i norske fjorder, mens norske myndigheter kjempet for å holde liv i rederinæringen og skipsbyggingsnæringen ved å etablere gunstige finansieringsordninger og utstede stadig nye garantier.

Ferdigstilles i Norge:
På grunn av forsinkelsene og kvalitetsproblemene ved byggingen av Cormorant plattformen i Skottland, var det tilsynelatende i alles interesse å slepe dette plattformdunderstellet til Norge og sette alle krefter inn på å få ferdigstilt plattformen så raskt som mulig. Tidlig på sommeren 1977 ble betongunderstellet hentet i Skottland og slept til Akers Verft på Stord. Her var dekksrammen og mange av modulene for utstyret på dekk alt gjort klart. Ved å benytte de norske metodene for å ferdigstille slike plattformer før de ble slept ut på feltet, ble eksisterende forsinkelser tatt igjen i løpet av noen måneder. En lå faktisk an til å være klar på feltet et år før opprinnelig plan.

Konflikt med norske interesser:
Men det var en gruppering i Norge som så med bekymring på det som skjedde. Gruppen som arbeidet for å maksimere det nasjonale utbyttet av den norske oljerikdommen hadde lidd flere politiske nederlag. Disse arbeidet i henhold tidligere politiske vedtak om at norsk olje og gass, så langt som mulig, skulle føres i land til Norge for videre verdisskapning. Med økonomisk krise og stor arbeidsledighet var dette nå viktigere enn noen gang. Men på grunn av den dype norskerenna var dette teknisk umulig på dette tidspunktet. Derfor ble oljen fra Ekofisk ført i rørledning til England, gassen fra Ekofisk ble ført i rørledning til Tyskland, mens gassen fra Frigg ble ført i to rørledninger til Skottland.

Kostnaden og risikoen ved å legge rørledning over den mer enn 300 meters dype Norskerenna var det største hinderet. Men de politiske nederlagene ved å la andre land få den makt og fordel som markedsføring av norsk olje og gass ga, sved, og da en gikk inn i siste halvdel av 1970-tallet, hadde det etter hvert blitt svært viktig å vise handlekraft og få olje og gass til Norge for nasjonal verdiskapning og nye arbeidsplasser.

De som arbeidet for å føre norsk olje og gass til Norge, innså at Cormorant Plattformen ikke bare var et samlingspunkt for rask og enkel tilkobling av olje fra feltene på Bristisk side av Nordsjøen. Dersom den kom ut i tide, ville den kunne bli et svært attraktivt alternativ for eksport av olje også fra det gigantiske norske Statfjordfeltet.

I 1977 var den først Plattformen for Statfjord under bygging, og løsningen for eksport av olje og gass ble heftig debattert. De politisk foretrukne løsninger var å eksportere både olje og gass i rørledninger over den dype Norskerenna, og ha nasjonal styring på den videre verdikjeden. Men eierne i Statfjordlisensen som besto av mange mektige britiske og internasjonale oljeselskap, ville omfavne og ønske velkommen et så billig og lavrisiko alternativ som eksport av Statfjordoljen fra feltet via Cormorant Plattformen til terminalen på Shetland, ville være.

Eierne ville ut fra vurdering av kost og risiko faktisk bli tvunget mot en slik løsning, og fra mottaksterminalen på Shetland, ville det bli et enda større fraktmarked som ville styrke posisjonen ytterligere for de norske tankbåtrederne. Men det var altså ikke alle i Norge som så med like stor entusiasme på at Cormorant plattformen begynte å komme nærmere og nærmere en situasjon der den ville bli et soleklart førstevalg for mange sterke politiske og økonomiske krefter.

I 1977 var status at de norske interessene hadde kjempet frem konseptløsninger for eksport av olje fra Statfjord der en skulle laste den til skytteltankere på feltet og frakte den til Mongstad. En regnet også med at nødvendig dypvannsteknologi kunne utvikles, slik at gassen fra feltet, som ville bli produsert ca. 5 år senere enn oljen, dermed kunne eksporteres i rørledning over Norskerenna til Norge. Men disse løsningene så altså nå ut til å bli alvorlig truet.

Sabotasje mot plattformen:
Dykkerne mener nå at det ble utført et sabotasjeforsøk mot plattformen, av personer med nær tilknytning til norske myndigheter. Videre mener vi at Shells avsløring av dette, satte norske myndigheter i en svært eksponert situasjon, hvor de kunne utsettes for press. En gruppe firmaer, som minimum besto av oljeselskapet Shell, et norsk rederi, og et engelsk dykkefirma, bestemte seg for å utnytte den situasjonen som de norske myndighetene hadde satt seg i. De gikk sammen om å presse gjennom sine forskjellige krav ovenfor norske myndigheter.

Vi skal ikke her gå videre inn på oljeselskapets eller rederiets krav til norske myndigheter, men det engelske dykkeselskapet ønsket å ha full kontroll over det norske dykkemarkedet og operere fritt uten krav, bestemmelser eller tilhørende ansvar. Et av kravene var at norske dykkeregler ikke skulle bli strengere enn de tilsvarende britiske reglene, samt at britiske dykkeselskap skulle få utstede norske klokkedykkersertifikater til sine britiske og internasjonale dykkere.

Dykkernes undersøkelser viser at norske myndigheter hadde stilt seg sjakk matt i denne situasjonen, og måtte derfor gjøre gode miner til slett spill og følge instruksene i de kommende årene. For å komme seg ut av knipen måtte norske myndighetene betale med å ofre menneskerettighetene til noen av sine egne borgere, en liten, strategisk viktig og risikoutsatt yrkesgruppe; de petroleumsrelaterte dykkerne.

Som leserne skjønner, kan de se frem til en spennende rettssak i Oslo tingrett til vinteren.

Jeg er fullstendig klar over at du som leser nettopp har lest en utrolig historie, og en enda mer utrolig presumpsjon om bakgrunnen og konsekvensene av denne nærulykken. Men alle ting har minst ett lyspunkt; dersom du tror på det som fortelles her, slipper du å undres på hvordan og hvorfor norgeshistoriens største arbeidslivsskandale og Norges største sak relatert til menneskerettighetsbrudd, kunne utvikle seg rett foran øynene på en presumptivt opplyst befolkning. Alt kan skje dersom en har nok makt og ressurser å sette bak, alt har sine bakenforliggende årsaker og sin årsaksforklaring, også dykkersaken.